Dette skulle ha vært mitt første blogginnlegg

En hyllest til 

Asbjørn Hjelvik

(1955-2001)

 

 Hagearven  

Dette er min far. Han er årsaken til at jeg er totalt bitt av hagebasillen. Noen "sykdommer" kan tydeligvis gå i arv.

At jeg har kommet til et punkt i livet hvor absolutt all tid brukes til hage er mildt sagt merkelig. For det var jammen ikke mye trivsel involvert da 10 år gamle Ivar Hjelvik måtte luke mellom steinheller eller knipe millioner av knopper til de 20 hekkplantene av krypbuskfuru. Men jeg lå hodestups nede i blomsterbedet og stirret oppgitt på - for en 10-åring - uendelig mye ugress som skulle lukes før formiddagen var omme. Samtidig så jeg kameratene mine løpe av gårde med raske skritt. Enten hadde de fotballen under armen, eller fiskestanga i hånda.

På ett tidspunkt nådde den oppbyggende frustrasjonen over hagearbeid kokepunktet. Jeg gikk til min mor og utbasunerte mitt mantra.

 - Når jeg blir stor skal jeg kun ha ei bjørk, og den skal stå midt på plenen.

Samtidig var jeg vitne til at min far alltid var i farta. Med ei kjeglegran i den ene hånda og ei sjelden rosebusk i den andre. Alltid glad. Alltid plystrende eller syngende på en sang. At den kunstneriske utførelsen ikke gjorde sitt til at man kunne anbefale Idol-deltakelse, gav han blanke blaffen i. For det var i hagen han trivdes. Det var her han fant energien til å være overalt ellers. Uansett om det været seg å jobbe hundrevis av overtidstimer som anerkjent journalist, eller å stille opp på sidelinja som engasjert fotballtrener. 

Så kom den vanskelige tida. Med kulen som plutselig dukket fram på halsen din. Med kreftbeskjeden. Med tre vanskelige år. Hvor alle tårer var grått da begravelsen kom. Erstatningen var tanker om hvor urettferdig livet faktisk kan være. Om at et liv så fullt av gnist så brått kunne være over.

For var det noen som hadde livsgnist, så var det min far. Og hagearbeidet ga han en stor del av denne. Han overtok ei slåttemark av ei tomt, full av myrvann og torvtuster. Med ukuelig vilje skapte han en hage full av bartrær, med flere hundre roseslag og med tre damanlegg hvor det svømte 64 sprellende sjørøyer. En hage så spesiell at NRK måtte ta turen for å lage radioprogram. 

Det gikk noen år før jeg skjønte hva som drev deg. Hvorfor bagasjerommet stort sett til enhver tid var full av busker, trær og kukompost. 

Hvorfor villniss ble gjort om til prydhage. 

Å skape en hage oppfordrer til kreativitet og skaperkraft. Den beroligende effekten er nødvendig balsam i en hektisk hverdag. Og det gir deg muligheten til å vise verden at med tålmodig arbeid kan gråstein faktisk forvandles til gull.

Og for meg ble det visst ikke noe bjørk midt på plenen likevel,  pappa...

Ivar