Godt nytt år - Topp 10 i år 5

BOBLE: Jeg skal være så ærlig at jeg gjerne skulle ha hatt denne Trillium-hybriden med på årets liste. Men bortkommen navnelapp er dessverre med på å plassere den knalltøffe planten utenfor topp 10 i år. Kom gjerne med løsningen på mysteriet. Foto: Ivar Hjelvik Topp ti når det har kommet til år fem Det er igjen vanskelig å velge og vrake når det er duket for topplister fra sin egen hage når 2017 for alvor beveger seg inn i sin siste fase. Når man begynner å komme mot slutten av et år er det en god ting å se tilbake på året som har gått. Da kan man være etterpåklok og trekke ut lærdom av hvordan man har løst de ulike sakene som har dukket opp på livets vei i 2017. Så kan man stake ut kursen for det nye året, og komme med sine mantra for året som kommer, såkalte nyttårsforsetter.  I mine øyne er dette fjas. Rett og slett en øvelse som hører hjemme som en selskapslek på nyttårsaften. Når champagneglassene heves kan det jo selvfølgelig passe fint å ha en tåpen aktivitet, hvor man kan skråle om at det skal bli mer trening eller mindre røyk. Men så er det da også slik at jeg selv er en dobbeltmoralist på området. For når det tikker ubønnhørlig imot kalenderbytte, synes jeg at det er råfestlig å dra fram bilder fra sommeren av godbiter som viste seg fra sin beste side i egen hage før snø- og isteppet meldte sin ankomst. Derfor er jeg ikke sein å be når minner fra sommeren igjen skal dras fram i fotoform. Så over til årets liste. I en hagesesong, hvor sensommeren i Harstads suburbia værmessig har vært bedre enn hva tilfellet var på forsommeren, har det tradisjonen tro vært mye å se på. Hvilke planter som fortjente plassen på listen i år, har vært krevende å velge ut.  Tradisjonen tro. Cremanthodium sp. 10. Cremanthodium sp. Jeg har tidligere i disse spaltene snakket om hvordan min smak for det spesielle og sære ofte kan trumfe det smellvakre. For meg er det enda mer givende å se at det kommer ting opp av jorda som man ikke skulle tro var mulig. Og en slik plante er absolutt denne Cremanthodium-en. Etter at den nyinnkjøpte stauden blomstret i midten av august, tok jeg meg selv i å stå og betrakte denne planten i lange perioder. Steintøff sak. 9. Pulsatilla vulgaris "Papageno" Pulsatilla vulgaris "Papageno" Dette er en stadig tilbakevendende blomsterslekt på topp 10-listene. Og jeg garanterer heller ikke at kubjelle-hybriden som dette er, kommer til å bli den siste fra denne familien på framtidige lister. For meg framstår kubjellene som majestetiske planter når de kommer i mai og juni. Når det kommer til denne saken, synes jeg at den har noe helt eget ved seg. "Papageno" har nemlig frynser i stedet for de hele bjellene til vanlige kubjeller. Den kommer ganske seint i blomst, men er et skue i bedet når den dukker opp. Anbefales sammen med stort sett samtlige andre kubjeller. 8. Saxifraga irvingii "Jenkinsiae" Saxifraga irvingii "Jenkinsiae" Saxifraga er en planteslekt som jeg en tid trodde ikke rommet spesielt mer enn de typiske putene som sprer seg utover, før de blir brune i midten, og i mine øyne blir en relativt lite attraktiv plante. Men så oppdaget jeg derimot at det er en planteslekt som har et vanvittig mangfold å by på. Treffer man på de rette plantene eller hybridene,så har man truffet på skikkelige skatter i hagen. En av dem som jeg har fått i mitt eie i 2017 er den lille skjønnheten Saxifraga irvingii "Jenkinsiae". Den er en av flere arter og hybrider som trives veldig godt i sterkt sandblandet jord. Til tross for sin beskjedne størrelse, er dette en hybrid som er meget blomsterrik.  7. Adonis pyrenaica Dette er den første gang at en Adonis er med på disse listene. Det er absolutt på høy tid. Her dreier det seg om en fantastisk planteslekt som har veldig mange flotte utgaver i sin familie. Blant dem er utvilsomt Adonis pyrenaica. Denne planten er en av mange flotte saker fra fjellkjeden som reprsenterer grenseområdet mellom Frankrike og Spania. Denne planten er blantde som melder sin ankomst på våren. Planten med de store gule blomstene markerer segsom en av komgene i bedet når den leverer full blomstring. Et skikkelig solskinn i bedet. 6. Anemone nemorosa "Green Fingers" Anemone nemorosa "Green Fingers". En kjent foredragsholder på staudefronten har en gang uttalt: "Anemoner, jeg kan snakke en hel kveld om anemoner." Og det kan man skjønne. For når det kommer til anemonene, eller hvitveisene, så er det mange aspekter som gjør uttalelsen forståelig. En ting er at dette er en planteslekt som har en lang rekke med vakre arter og hybrider. En annen er at det befinner seg utrolig mye som både er flott og annerledes i denne planteslekten. Og annerledes er absolutt Anemone nemorosa "Green Fingers". For dette gjør sitt til at planten er en av få i planteriket som har grønne støvbærere. Meget spesielt om morsomt syn. Incarvilea mariei 5. Incarvilea mariei Her er kanskje den staudefamilien som jeg mener er mest undervurdert i staudefamilien. For det er sjelden at det blir snakket så høyt om Incarvilea. Men det burde det absolutt gjøre. Her er det snakk om en virkelig attraktiv plante med store blomter. Og det er ikke bare Incarvilea mariei som viser seg fra en meget attraktiv side. Det gjelder også for planter som Incarvilea zhongdaniensis og Incarvilea younghusbandii. Men også mariei står fram som en absolutt ener i bedet. Basunblomsten viste seg å være et glimrende innkjøp i 2017. Aquilegia jonesii 4. Aquilegia jonesii Aquilegia er flotte saker. Men de er ofte store og prangende i sin framferd, og sprer seg dessuten godt. Hovedeksempeletpå nettopp dette er Aquilegia vulgaris, som fort kan betraktes som et ugress blant mange. Familien har imidlertid noen ganske få unntak. Blant dem finner man Aquilegia jonesii. Det er en eksklusiv plante som anses for å være "Aquilegiaenes Rolls Royce". Det mener jeg er en tittel som er tildelt med god grunn. Denne steinbedsplanten fortjener etter min mening all den heder som den kan få. 3. Lagotis glauca Lagotis glauca Nok en plante som passer perfekt inn i resonnementet om at særpreget slår knockout på det vakre. Og særpreg trenger man slett ikke å lete lenge etter når det kommer til japanske planter. For her er det uvanlige nesten vanlig. Derfor har de staudene som man klarer å fostre opp fra øyriket nord i Stillehavet (Ok da, Japanhavet) er meget attraktive i hagesammenheng. Her er Lagotis glauca etter min mening en av de aller mest attraktive. De kjøttfulle bladene på denne spesielle stauden, og den relativ lange plantestilken med mengder av små,blå blomster som avslutning, er et helt spesielt syn når den kommer opp midt på sommeren. Jeg er også spent på hvordan denne planten vil framstå/formere seg i 2018-sesongen. 2. Gentiana tibetica Gentiana tibetica Er det noen plantefamilier som jeg vet vil komme igjen i framtidige kåringer, så er det Gentiana. Makan til spennende og vakre planter over en bred front, skal man lete lenge etter. Og favoritten av favorittene er Gentiana tibetica. Dette er nok en relativt liten plante som ikke bugner voldsomt i mengden av stauder. Men det tar den igjen når det kommer til utseendet. For når blomstrene å denne stauden kommer, så må man bøye nesen godt med i grusbedet for å studere. En av de definitive favorittene for året. 1. Primula marginata "Napoleon" Primula marginata "Napoleon" Primula-familien startet utrolig dårlig hos meg. Jeg syntes egentlig ikke at det var noe spesielt med disse plantene. Strengt tatt var det nesten slik at jeg hadde tenkt å nedprioritere hele den gigantiske planteslekten i egen hage. Heldigvis var bare dette en fase for meg. Da jeg fikk øynene opp for denne plantefamilien, slo det virkelig hardt inn. Her sto plutselig lekkerbiskenene i kø, og på rekke og rad. Blant dem som virkelig sørget for et utrolig inntrykk var Primula marginata "Napoleon". Da den kom til syne i steinbedet tidlig på våren, var dette årets store opplevelse for meg. Den fantastiske blomstringen som denne planten leverte ble årets høydepunkt i hagen for min del.

Latinelskeren bites i bakenden

HOPP: Jeg hopper inn i en ny bloggsesong med å berette en egenopplevd - og pinlig - historie fra mitt egne ambisiøse hagehold. Foto: Ellisiv Markussen

Stolt eier av monocarpe planter

- Caltha hvafornoe?

MONOCARP: Meconopsis horridula blomstrer flott, og er monocarp.

Jeg husker fortsatt den første gangen jeg ble presentert for latinske blomsternavn. Jeg hadde vært på en av mine aller første plantebesøk i den formidable staudehagen til Magnar Aspaker, og skjønt
såpass her i verden at stauder var noe som jeg skulle bruke en del tid på å lage ei grei samling av hjemme i hagen. Jeg hadde fått tak i mine første blåklokker, min første blodmure og noen takløker som trivdes godt i solsteiken. Men så ble det plutselig vanskelig. Det var så vidt jeg kunne uttale navnet på min nyeste bekkeblom. For min del kunne navnelappen like godt ha stått på gresk.

MONOCARP: Saxifraga longifolia er spektakulær- men monocarp.

Jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg måtte gi denne latinen en sjanse. At man fikk bruke google til man ble blå, og at man i det minste skulle lære seg et yderst fåtall av navnene på de mest kjente plantene. Som sagt så gjort. Hvert ledige sekund gikk med på å spore opp lekre siklestauder som hadde tilhold hos planteskoler rundt om i landet. Og sakte men sikkert begynte det å demre for meg. At hvitveis het anemone og blåveis hepatica. Og at det faktisk var et system i det som for kort tid siden var en uløselig labyrint av uforståelig babbel.

Så kom overgangen som jeg aldri trodde skulle komme til å skje. At det faktisk begynte å bi ganske
så komfortabelt å bruke latinen. Og at det nå plutselig var de norske navnene som ikke lenger ble husket. Og at man ved å bruke dette i samtaler med andre ble stemplet som en tulling som tok i bruk latinen bare for å fronte seg selv som en flinkis. Men det fikk man jo heller leve med, tenkte jeg For latinen hadde jo åpnet en ny liten verden for meg.

Men plantenavn var en sak, mens begreper var noe annet.

MONOCARP: Meconopsis integrifolia er et
utrolig skue - og monocarp

Jeg hadde en sedvanlig runde rundt på etter hvert godt besøkte plantesider, da jeg oppdaget at sortimentet hos en av planteskolene hadde blitt oppdatert. Nye, sjeldne meconopsiser (valmuesøstre) var blitt lagt ut for salg. Planter som jeg ikke hadde sett for salg før. Og i tillegg var de monocarpe. Jeg bare måtte ha dem. Monocarpe! Så eksklusivt og spennende!

Til min store glede jaktet jeg meg fram til stadig flere monocarpe planter hos ulike planteskoler. Jeg kjøpte gjerne en staude ekstra, bare fordi de var monocarpe. Snart hadde jeg et lite bed med en anseelig samling av staudene med denne fellesnevneren. Og når det kom hagebesøk, så var jeg raskt ute med å fronte mine monocarpe stoltheter.

Mange av disse plantene viste seg som utrolig flotte planter når de blomstret i bedet mitt. Men på
vårparten ante jeg uråd. Hvorfor sto det bare visne stubber igjen i monocarp-bedet, mens det floret så det ljomet i andre deler av hagen? Her var det noe galt. Jeg kjente plutselig et sterkt behov for å finne ut av hva monocarp-begrepet innebar.

A-ha-opplevelsen ble stor etter et kjapt google-søk. Det viste seg at begrepet betyr "dør etter blomstring". Plantene kunne holde koken i flere sesonger, så lenge ikke blomstrene meldte sin ankomst. For det var dødskysset for disse planene. Lærepengen var av det solide slaget. Samtidig fikk jeg det travelt med å ringe Sveits for å sjekke om finansene tillot erstatningsplanter der det hadde blomstret så fint i fjor. På de hyggelige hagebesøkene var favoritt-temaet fra i fjor glatt snudd ryggen til. Samtidig ble lærepengen at man lovet jeg meg selv at den latinske flora-ordboka skulle tas nærmere i ettersyn i tida framover.

Årets liste - Deluxe edition - Volume 3

NESTEN: Ranuculus alpestris flore pleno gjorde et fantastisk inntrykk da den
blomstret i sommer. Den fylte saken fra Japan plasserte seg like utenfor Topp 10-lista
 som nummer 11. Foto: Ivar Hjelvik

Årets Topp 10-liste fra egen hage

Hageåret i 2015 ble av det oppløftende slaget. En relativt kald forsommer sørget for at vårens stauder holdt det gående lenge, mens sensommerens solbad ga sesongen den flotte avslutningen som den fortjente.

Det er i hvert fall slik jeg husker årets hagesesong når vi snart skriver jul. Is og snøen har forlengst lagt seg som et teppe over det som om et halvår forhåpentlig skal bugne litt av spennende blomster igjen. Men mens man nå sitter her, halvveis i julemodus, og har fått sesongen godt på avstand, merker jeg at det er på høy tid å igjen kikke tilbake på hva som faktisk gjorde de sterkeste inntrykkene i sesongen som gikk. Her er mine ti - eller i praksis 11 - favoritter fra årets hagesesong.

10. Lilium canadense

Lilium canadense

Da jeg gikk i gjennom årets bildematerial som man har opparbeidet i 2015, var det ingen tvil om at det var knallhardt om beinet for å smyge seg inn blant de ti beste. Men hva denne planten angår var det utvilsomt en etterlengtet sak som viste seg fra sin beste side i august. For denne planten ble faktisk kjøpt inn med håp om blomstring i 2014. Det så også veldig lovende ut der de strakk på seg og kom med knopper. Men det var selvfølgelig da at min svigermor bestemte seg for å være behjelpelig i hagen. Hun fant fram plenklipperen og startet å klippe den knøttlille gressflekken som jeg har i min hage. Men plutselig var ikke orienteringssansen den beste. Hun snublet i steinbedet mitt og lå plutselig og rullet over liljene mine. Jeg fikk ikke en gang den magre trøsten av å se henne falle. Derfor var gleden ekstra stor for å se de flotte liljene som har sin opprinnelse i Canada da de endelig dukket opp i år. En flott lilje som jeg gjerne ser igjen. Og blir jeg millionær, skal de også få selskap av sin meget sjeldne røde bror.

9. Sanguinaria canadensis

Sanguinaria canadensis

Når vi først er inne på flotte saker som har sin opprinnelse fra Canada, så kan man jo like godt bare dure på med stauder som man finner om man går samme leia. Denne gangen er det Sanguinaria canadense som jeg ønsker å trekke fram fra glemselen. Tidligere har jeg dratt fram hybriden "Multiplex", som av mange regnes som den mest perfekte blomsten i planteriket. Likevel er det ingen grunn til å ta en posisjon i skyggen av sin hybridiserte venn. Personlig har jeg ofte vel så mye sansen for enkle blomster som fylte. Og når blodurten henter fart fra undergrunnen tidlig på vårparten, er det etter min mening ganske så lite som kan måle seg med denne. Derfor er det jo også veldig synd at planten har en ganske så kort blomstringstid.

8. Penstemon fruticosus

Penstemon fruticosus

Penstemon er en gigantisk planteslekt hvor det finnes utrolig mange varianter som trives under veldig mange ulike forhold. Et fellestrekk for de fleste er at de er ganske gode til å spre seg, og tar opp godt med plass hos de hageeierne som virkelig tør å slippe plantene fri i hagesammenheng. For meg er en av de aller flotteste i slekta Penstemon fruticosus. Og det er egentlig ganske rart. Jeg bruker å iaktta denne grenete stauden når den ligger der med sine nakne og pistrete pinner i bedet i mai. Da ser jeg ofte mot spaden og lurer på hva det egentlig er jeg har tenkt på. Det forandrer seg imidlertid fort. I løpet av sommeren skjer det mye. To måneder senere er det ikke mye som minner om situasjonen i mai. Da er denne planten et forvandlingsnummer. Da eksploderer den i kaskader av himmelblå blomster i klaser, og har tatt steget opp som ett av hagens desiderte midtpunkt.  Planten har sin opprinnelse fra Nord-Amerika, og kan være lur å begrense litt. På norsk hører planteslekta hjemme i kjempefamilien, og har mye spennende å by på om man graver litt i denne plantefamilien.

7. Anemonella thalictroides "Green Hurricane"

Anemonella thalictroides "Green Hurricane"

Jeg har aldri vært spesielt redd for å innrømme at det som ser sært og merkverdig ut i planteriket ofte blir en plante som står høyt i kurs hos meg. Slik har det også etter hvert blitt med en rekke planter som hører hjemme i min hage. En av plantene som absolutt faller inn i en slik kategori er Anemonella thalicroides-hybriden "Green Hurricane". Dette er en planteslekt som har blitt høyt oppskattet av det japanske folk i mange, mange år. Og dette er utvilsomt en flott plante. Som man kan se av bildet så er "Green Hurricane" blant de få plantene som har delvis grønne blomster. Og ikke nok med det. Den skiller seg også veldig fra blomstene til mange av sine artsfrender med sin meget særegne blomster. Når den i tillegg er en av de staudene som holder det gående i et veldig langt tidsrom, så er jeg absolutt en meget fornøyd mann når denne dukker opp i hagen i juni.

6. Saxifraga dinnikii

Saxifraga dinnikii

Dette representerer en relativt sjelden og fin liten sak i blomsterbedet. Siden den i utgangspunktet ikke er blant de aller billigste artene i innkjøp, hadde jeg visse forventninger til denne saxifraga-en da den gikk i jorda i 2014. Men da jeg stort sett gikk og trippet i påvente av at snøen skulle forsvinne helt og fullt, fikk jeg plutselig øye på denne knøttlille saken som plutselig hadde løftet seg et par-tre centimeter over bakkenivå. Da jeg så den tette tuen med de flotte rosa blomstene, skjønte jeg at det dreide seg om en spennende sak litt utenom det vanlige. Nå ser jeg fram til at årets tidligste plante i hagen danner en enda større tue enn den gjorde denne våren. Kan absolutt anbefales.

5. Calceolaria hirsutus

Calceolaria hirsutus

Før årets sesong i hagen syntes jeg at Calceolaria-slekten fra Sør-Amerika var spennende. Disse helt
særegne - ofte gule - tøffelblomstene hadde det nødvendige særpreget som gjør dem til spesielle for meg. Likevel var det bare de lave og kompakte Calceolaria falclandica som hadde funnet veien inn i min hage før årets sesong. Men det var før frøene fra denne nykommeren i slekten begynte å bevege på seg. Og for en voksekraft. Den skjøt fart i drivhuset, og kunne plantes ut i rekordfart. Ikke nok med det. På sensommeren eksploderte planten i et fyrverkeri av gule "tøfler". Blomsten ble utvilsomt høstens store stjerne i min hage. For min del knyttes det en viss spenning til om denne blomsten kommer tilbake i hagen neste sesong. For alle Calceolaria-artene er dessverre ikke like hardføre. Uansett ble dette et bekjentskap som virkelig sjokkerte meg i positiv forstand denne sesongen.

4. Gentiana oschtenica

Gentiana oschtenica

Det er etter min mening et fåtall planteslekter som er så iøynefallende og lekre som Gentiana. Selv om de varierer i størrelse er de generelt utrolig flotte i sin blomstring og presentasjon. Og spør du meg, så er det altså slik at de flotteste viser seg fram tidlig på sommeren - selv om konkurransen er knallhard. Den såkalte verna-gruppen har en rekke lave og spennende arter som etter hvert danner større tuer av flotte blå blomster på fem centimeters høyde. Unntaket her er Gentiana oschtenica. Det er den eneste arten i denne gruppen som presenterer seg selv med gule blomster. Det gjør den alene til et spesielt syn når den dukker opp tidlig i juni. Anbefales hardt og lenge.

3. Lewisiopsis tweedyii

Hittil har man nevnt en hel haug med planteslekter som er helt enestående. Og bedre skal det ikke bli. For når Lewisia-slekten introduseres, står ikke den noe tilbake for det som ellers kan framvises i staudeverdenen. Og Lewisiopsis tweedyii (tidligere Lewisia tweedyii) er kongen på haugen i denne sammenhengen. Jeg har selvfølgelig gått litt over styr og har arrangert et helt eget steinbed kun forbeholdt Lewisia tweedyii. Når den blomstrer litt utpå sommeren er det bare en helt fantastisk opplevelse å komme vandrende nedover til bedet. Her bugner det rett og slett av et blomsterhav av store Lewisia-blomster. Det er en opplevelse for en staudenerd som går det aller meste en høy gang.

2. Saxifraga grisebachii

Saxifraga grisebachii

Foran årets sesong var det egentlig relativt mange nykommere i egen staudehage. En av dem var den relativt lille, men meget spennende Saxifraga grisebachii. Men den viste tidlig at det ikke var noe bomskudd å sikre seg denne godbiten. For det gikk ikke lange tida før de røde "stilkene" begynte å skyte i været. Gjennom sommeren kom denne saxifragaens stilker stadig til nye høyder. Den i utgangspunktet uanselige planten ble steinbedets konge på måten som den vokste på. Et skikkelig blikkfang som jeg gleder meg til å se igjen til våren.

1. Lilium dahuricum dwarf form

Lilium dahuricum dwarf form

Da er vi kommet fram til årets konge i bedet. Etter å ha kikket gjennom bildene og gjort meg opp en mening om hva som fortjener å framheves mest av samtlige som årets høydepunkt, så lander jeg altså på en knøttliten lilje. Ikke nok med at det er en såkalt dvergform, men den rager ikke mer enn fem centimeter over bakken. Men på noen sylkorte liljestilker kom det altså ut noen blomster som slo meg helt i bakken. Det er helt uforståelig at noe så lite kan komme med gigantiske blomster. Når man i tillegg ikke hadde all verdens forventninger til planter, blir man jo ekstra overrasket over at disse liljene ble hagens store midtpunkt da de dukket opp i slutten av juli. De representerer også årets høydepunkt for meg i min hage dette året. Det til tross for at oransje heller ikke er noen stor favorittfarge hos meg. Kjøp denne japanske sjeldenheten, så blir du både lamslått og fornøyd.

Et kinderegg av en staude!

FRUKTFEST: Podophyllum hexandrum er en spektakulær plante som kommer med både blomst og frukt i løpet av året. Da frukten var moden tidlig i september kunne min sønn Ulrik høste og servere denne "godbiten". Foto: Ivar Hjelvik

- Skal det være en bit frukt fra vårt tibetanske fotblad?

Podophyllum hexandrum
(umoden frukt)

Vi voktet det som hauker. Men da hagens eneste frukt sto fram rødglinsende og fristende en tidlig septemberdag tok jeg og Ulrik affære. Nå var det tid for servering.

Min sønn på snart seks år hadde egentlig ikke vist den store interessen for alle disse rare plantene som
hans far - undertegnede - kom drassende med i tide og utide og satte ned på ulike mer eller mindre lure plasser rundt huset i Medkila. Men plutselig hadde han snudd litt på akkurat dette. Årsaken viste seg å være en plante som virkelig viste seg fram på helt forskjellig vis gjennom hele sesongen. 

Fotbladet fra Himalaya

RØD: Frukten til Podophyllum hexandrum
ser øyensynlig ut som en skikkelig godbit.

Det er nemlig en fascinerende plante som het heter Tibetansk fotblad (Podophyllum hexandrum). Den
har - som navnet sier - sitt naturlige tilholdssted i høyfjellet i Kina, Himalaya og finnes naturlig helt til det vestlige Afghanistan. På vårparten kommer den med et stort blad. For planteelskere som absolutt skal se nærmere på alle mulige planter kan man oppleve at dette bladet kan være fullt av sjatteringer og fargespill. Likevel kunne den nok likevel ha fått sin status som en helt vanlig bladplante. Men det etter min mening virkelig merkelige begynner å skje når denne stauden faktisk begynner å blomstre litt lenger ut på sommeren. Ikke nok med at den faktisk kommer med en slående flott blomst. Den kommer også "på toppen" av bladet. Derfor er skalaen for særpreg makset ut allerede på dette tidspunktet. Så kommer seinsommeren og tidlighøsten. Da kommer plutselig frukten til planten fram. Dette smale "eplet" dukker opp som en fascinerende grønn sak under bladet som stadig ble mer og mer rødt utover høsten. 

Magnet

Podophyllum hexandrum
(moden frukt)

Å følge utviklingen til planten ble et fast ritual på morgenen og ettermiddagen. Skoleveien ble
plutselig forandret til å gå i gjennom hagen hver eneste morgen. Vi hadde samtidig funnet ut at denne frukten også var spiselig. Da det en søndag i september var familiebesøk, var det også innhøstingstid. Og i et samfunn hvor det serveres eksotisk frukt over en lav sko, så måtte jo også vi kunne servere vårt nye fruktfunn til familien. Min bror, Åge og mine søstre, Åse og Linn fortjente jo virkelig å få en bit av denne eksotiske godbiten. Det var jo ikke hver dag at man faktisk fikk slike sjeldenheter høstet, oppskåret og dandert på en helt vanlig søndag ettermiddag.

Og reaksjonen lot ikke vente på seg...

En blandet fornøyelse

UGGEN: Tante Åse satte ikke voldsomt stor pris på smaksprøven.

For da mine tre søsken forsynte seg med hver sin bit av denne knallrøde godsaken, fikk de raskt fart
på seg. De sprang opp fra sittegruppen vår på jakt etter nærmeste vask.
- Ivar! Dette var da utrolig unødvendig, halvropte broren min, samtidig som han gjorde det klinkende klart at denne fruktbiten skulle opp og ikke ned.
Han fikk raskt følge av sine to søstre.
- Hva dette smakte? En slags smak av mugne krøkebær, mener gjengen.
Det var igjen en bit til meg også. Etter å ha smakt på eplet, synes jeg slett ikke det var så verst. Frukten smakte nemlig ganske så nøytralt og søtlig.
Uansett om du er frukt- eller blomsterelsker bør du spore opp en plante eller to av denne stauden. For denne stauden er etter min mening så spektakulær at det er et kjøp som du neppe vil angre på.

Ti som står fram i egen hage

De ti flotteste i egen hage

Årets siste uke er tida hvor utallet av kavalkader som oppsummerer året dukker opp. Men for et realt tilbakeblikk på årets sesong i egen lekegrind er jeg for utålmodig til å vente så lenge.

For det har vært mye flott å se på i hagen denne sesongen. En god porsjon sol og lite regn har vært refrenget både sommer og høst. Etter manges mening var det også voldsomt fortjent etter at det knapt var sol fra skyfri himmel i vår region sommeren 2012.

Det har også betydd at mange ulike staudearter har vist seg fra sin beste side i 2013. Dessverre har utvikling av hagen og flere ulike bed hatt prioritet for meg. Det betyr at det derimot ble mindre tid til å fly rundt med kameraet for å forevige plantene når de så som best ut. Men helt fritt for bilder er det heldigvis ikke.

10. Corydalis panda

Corydalis er en staudeslekt som har et veldig særegent uttrykk. De er lette å kjenne igjen på sine særpregede sporer. Min egen mening er at artene varierer en del i attraktivitet. I den beste delen av skalaen er definitivt Corydalis panda. Den ganske lave arten har rødaktig stilk og klare lyseblå sporer. Så er spørsmålet også om dette er ekte panda eller arten Corydalis flexuosa "Blue Panda". En flott sak er den uansett.

9. Lilium "Nochka"

Lilium Nochka

Liljene er en viktig bidragsyter til at også høsten er en viktig del av hagesesongen. Blant de aller flotteste - og kanskje den aller flotteste som gleder med sin blomstring i september er Lilium-hybriden "Nochka". Jeg har alltid vært stor tilhenger av røde liljer, og synes denne virkelig gjør seg godt. Burde muligens ha stått høyere på lista enn en niendeplass.

Veronica sp.

8. Veronica sp.

Dette er utvilsomt årets store overraskelse i hagen min. Her dreier det seg om en plante som jeg ikke vet hvor kommer fra eller hadde noen som helst slags forventninger til under årets hagesesong. Men en periode denne sommeren var den tette tuen fylt med blå blomster ett av de klare høydepunktene i egen hage. Om noen forresten kan fortelle meg hva dette er for en Veronica-art er det gledelig. 

7. Iris blodowii

Iris blodowii

En av de staudeartene som finnes i et vanvittig mangfold, både av ulike arter og hybrider er Iris. Når det er sagt så dreier denne helt særegne staudegruppen seg ofte om en trofaste planter som utvikler seg til store tuer med årene. Når det er sagt, kan det være lurt å dele disse opp i nye planter med årene grunnet at det i flere arters tilfelle blir "tomt i plantens sentrum". Uansett må man inn på Iris blodowii. Denne lysegule irisen med sort senter ble som flere andre planter på lista en gledelig overraskelse. personlig liker jeg mange stauder som er ganske lave. Denne passer perfekt inn i kategorien i så måte med sine 20 centimeter. Det hyggelige med denne er også at den med tid og stunder skal danne store tuer.

6. Allium beesianum

Allium beesianum

Allium er en meget todelt greie for meg. Det finnes veldig mange - ja kanskje litt for mange hybrider av høye rosa eller lilla kuler som ser ganske så like ut hele gjengen. Akkurat disse er etter min mening kjedelige med et kunstig utseende. Men heldigvis rommer Allium-familien mye mer enn det. Blant dem jeg liker best er Allium beesianum. Den kommer med sine flotte blå blomster seint i august-september og er en av høstens flotteste stauder i blomsterbedet. Allium bør absolutt prøves ut i en rekke varianter. For dette er ei planteslekt som rommer langt mer enn gressløk.

5. Lilium "Blackburn"

Lilium "Blackburn"

Nok en lilje er inne i toppsjiktet på lista mi i år. Her dreier det seg om liljehybriden "Blackburn" som kommer fra de engelske liljeekspertene H.W. Hyde. Denne flotte liljen hadde jeg høye forventninger til. Derfor er det utrolig at denne hybriden av typen asiatic longiflorum klarte å overgå alle forventninger. Dette er kanskje den flotteste liljen som jeg har sett med sine store intense vinrøde liljen er etter personlig formening kanskje den flotteste som jeg har opplevd å ha i min hage hittil. Denne kan trygt anbefales, og takler også de fleste nordnorske forhold godt.

4. Fritillaria camschatcensis

Fritillaria - eller ruteliljeslekten som den heter på godt norsk - har utrolig mye flott å by på. Selv om enkelte arter kan være tøffe å få til, er det mange av disse artene som trives godt innenfor landets grenser. Og ikke nok med det. Her er det også mange som konkurrerer om å være best of the best. Her er det egentlig små marginer og øyeblikkets smak og behag som avgjør saken. Men i år lander jeg på Fritillaria camschatcensis eller svartkrone. Dette er en plante som bærer sitt norske navn med god grunn. De nesten sorte blomstene er også en av årsakene til at jeg setter denne planten høyt. Den er spesielt flott når den melder sin ankomst i juni. Når man også lar plantene få et par år på seg, danner de en slående flott tue. Fortjent fjerdeplass, spør du meg.

3. Sanguinaria canadense "Multiplex"

Sanguinaria canadense "Multiplex"

Jeg fascineres av stauder i alle mulige fasonger og farger, siden de alle har sin sjarm. Får jeg likevel spørsmålet om jeg liker enkle eller fylte blomster best, så hadde jeg nok vært ganske rask på labben med å svare de enkle. Likevel er det selvfølgelig noen unntak i fra regelen. Det gjelder etter min mening blant annet for blodrot - eller Sanguinaria canadense - som latin-elskerne liker å kalle den. Selv om den vanlige enkle arten også er en flott staude, er hybriden "Multiplex" et spektakulært syn i blomsterbedet. For meg ble dette en av 2013-sesongens store oppdagelser. Det som trekker denne planten ned til en tredjeplass er at denne stauden har en relativt kort blomstringstid. Jeg må likevel si at jeg gleder meg til den dukker opp igjen i bedene tidlig i juni.

2. Lewisia cotyledon

Lewisia cotyledon

Mens den forrige presenterte fulltrefferen av en plante faktisk har den svakheten at du ikke kan blunke for mange ganger før du går glipp av blomstringen, er dette en sak som har blomstringen som sin styrke. Lewisia i ulike varianter har vært min favoritt i alle år. Ikke nok med at Lewisia cotyledon blomstrer lenge. Den kommer også som regel igjen med ei blomstring nummer to på høstparten. Når det er sagt har denne også et spektakulært uttrykk med sine kaskader av blomster på sine stengler. Dette er en plante hvor det finnes mange ulike arter hvor de aller fleste har dette særegne og tøffe utseendet som gjør dem lett gjenkjennelige. Løp og kjøp!

1. Oxalis enneaphylla "Rubin"

Oxalis enneaphylla "Rubin"

I år er det verken ingen over eller ved siden av denne planten. Denne søramerikanske saken - som man blant annet kan finne på å støte på om man drar til de sørlige delene av Andesfjellene - er en helt unik plante for meg. Flere typer er hardføre i Nord-Norge så lenge den får en liten anelse drenering med seg på kjøpet. Det som gjør at de aller fleste andre stauder i år må vike plassen for denne er en helt enestående blomstring med sine lave tuer hvor det spretter opp kaskader av blomster. Den er også et barometer på en god og en dårlig sommer siden den blomstrer villig så lenge sola er framme. I 2012 hadde det derimot ikke vært riktig å ta denne med på min Topp-10-liste for året. Da var det så lite sol at man knapt så noe til denne fantastiske stauden.

....og nyttårsforsettet får være at jeg må ta flere turer ut med et skikkelig kamera, og ikke bare gå rundt og knipse mobilbilder...

Sommeren sola sloknet

                                 Utsnitt av hagen min i Harstad 24. oktober. Bare å ønske god jul og godt nytt år 
                                 med det samme.

  

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær!

Ikke stopp å lese denne bloggen fordi jeg har brukt et passe forslitt ordtak som inngang på dette blogginnlegget. Det skal nemlig også handle om et forslitt tema som de aller fleste hageblogger har vært innom denne sommeren.

Selvfølgelig har du gjettet riktig! Det handler naturlig nok om været, mangelen på vær eller uværet. Kjært barn har mange navn.


For det startet jo så uhorvelig bra. For regelen, nærmest uten unntak, er jo at en god mai gir en dårlig sommer.


Som småbarnsfar har jeg også skjønt at  en gylden regel er gjeldende til enhver tid. Dukker det opp et tidsvindu - ja da må man gripe sjansen. Stupe ut i hagen, og utnytte hvert et nanosekund. For man vet aldri når tida er oppbrukt. Heller ikke når - og om - neste mulighet dukker opp. Carpe Diem, eller noe sånt.


Slik ble det da også gjennom hele mai. Hver kveld når småtrollene tok kvelden, var det å ikle seg hullete dongeri og en malingsflekket treningsjakke og brukte dagens siste timer til en eller annen form for hagearbeid.


Så kom sommeren. Sola glimret med sitt fravær. Juni var full av dårlig vær. Juli var en skandale med en eneste soldag. Først i midten av august kom et snev av varme til Harstad. Det dårlige været var ene og alene årsaken til at flere av våre dagsturer ikke ble noe av. Vi trengte ikke å reise bort for å fryse.

Jeg trakk på skuldrene av hele greia. Og så iførte jeg meg arbeidstøyet på ny og gikk ut i hagen.  Dag ut og dag inn.

Når høsten kom, hageredskapene ble pakket behørig inn i redskapsskjulet, og hagemøblene låst inn i boden, så jeg plutselig at ting ikke hadde gått som planlagt. For første gang i livet lå jeg foran skjema på min arbeidsplan. Jeg trengte ikke å stresse med noen ting. Roen kunne faktisk senke seg i Marvehøggan 17.

Til dere som mener sommeren har vært så dårlig, så ber jeg dere se tilbake på den med nye briller.

Tross alt har det jo vært godt arbeidsvær.


Ivar