Latinelskeren bites i bakenden

HOPP: Jeg hopper inn i en ny bloggsesong med å berette en egenopplevd - og pinlig - historie fra mitt egne ambisiøse hagehold. Foto: Ellisiv Markussen

Stolt eier av monocarpe planter

- Caltha hvafornoe?

MONOCARP: Meconopsis horridula blomstrer flott, og er monocarp.

Jeg husker fortsatt den første gangen jeg ble presentert for latinske blomsternavn. Jeg hadde vært på en av mine aller første plantebesøk i den formidable staudehagen til Magnar Aspaker, og skjønt
såpass her i verden at stauder var noe som jeg skulle bruke en del tid på å lage ei grei samling av hjemme i hagen. Jeg hadde fått tak i mine første blåklokker, min første blodmure og noen takløker som trivdes godt i solsteiken. Men så ble det plutselig vanskelig. Det var så vidt jeg kunne uttale navnet på min nyeste bekkeblom. For min del kunne navnelappen like godt ha stått på gresk.

MONOCARP: Saxifraga longifolia er spektakulær- men monocarp.

Jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg måtte gi denne latinen en sjanse. At man fikk bruke google til man ble blå, og at man i det minste skulle lære seg et yderst fåtall av navnene på de mest kjente plantene. Som sagt så gjort. Hvert ledige sekund gikk med på å spore opp lekre siklestauder som hadde tilhold hos planteskoler rundt om i landet. Og sakte men sikkert begynte det å demre for meg. At hvitveis het anemone og blåveis hepatica. Og at det faktisk var et system i det som for kort tid siden var en uløselig labyrint av uforståelig babbel.

Så kom overgangen som jeg aldri trodde skulle komme til å skje. At det faktisk begynte å bi ganske
så komfortabelt å bruke latinen. Og at det nå plutselig var de norske navnene som ikke lenger ble husket. Og at man ved å bruke dette i samtaler med andre ble stemplet som en tulling som tok i bruk latinen bare for å fronte seg selv som en flinkis. Men det fikk man jo heller leve med, tenkte jeg For latinen hadde jo åpnet en ny liten verden for meg.

Men plantenavn var en sak, mens begreper var noe annet.

MONOCARP: Meconopsis integrifolia er et
utrolig skue - og monocarp

Jeg hadde en sedvanlig runde rundt på etter hvert godt besøkte plantesider, da jeg oppdaget at sortimentet hos en av planteskolene hadde blitt oppdatert. Nye, sjeldne meconopsiser (valmuesøstre) var blitt lagt ut for salg. Planter som jeg ikke hadde sett for salg før. Og i tillegg var de monocarpe. Jeg bare måtte ha dem. Monocarpe! Så eksklusivt og spennende!

Til min store glede jaktet jeg meg fram til stadig flere monocarpe planter hos ulike planteskoler. Jeg kjøpte gjerne en staude ekstra, bare fordi de var monocarpe. Snart hadde jeg et lite bed med en anseelig samling av staudene med denne fellesnevneren. Og når det kom hagebesøk, så var jeg raskt ute med å fronte mine monocarpe stoltheter.

Mange av disse plantene viste seg som utrolig flotte planter når de blomstret i bedet mitt. Men på
vårparten ante jeg uråd. Hvorfor sto det bare visne stubber igjen i monocarp-bedet, mens det floret så det ljomet i andre deler av hagen? Her var det noe galt. Jeg kjente plutselig et sterkt behov for å finne ut av hva monocarp-begrepet innebar.

A-ha-opplevelsen ble stor etter et kjapt google-søk. Det viste seg at begrepet betyr "dør etter blomstring". Plantene kunne holde koken i flere sesonger, så lenge ikke blomstrene meldte sin ankomst. For det var dødskysset for disse planene. Lærepengen var av det solide slaget. Samtidig fikk jeg det travelt med å ringe Sveits for å sjekke om finansene tillot erstatningsplanter der det hadde blomstret så fint i fjor. På de hyggelige hagebesøkene var favoritt-temaet fra i fjor glatt snudd ryggen til. Samtidig ble lærepengen at man lovet jeg meg selv at den latinske flora-ordboka skulle tas nærmere i ettersyn i tida framover.