Jubileum i 100!

JUBILEUM:  Fem og et halvt år etter at det første blogginnlegget ble skrevet, hadde jeg nådd 100 innlegg i "Grønn Galskap - Gærn Grønnskap". Håpet er at det skal være grunnlag for å fortelle flere historier fra hagene og den botaniske verdenen.  Foto: Erle Markussen Hjelvik

Ohoi, det smeller fra loft til kjeller

- Det er jo noe som mangler hos bloggerne blant de hageglade.

Jeg husker godt denne halvveis irriterte meldingen som i sin tid ble sendt avgårde til en likesinnet på hageforumet Hagegal. Da følte jeg at jeg omtrent hadde vasset til knes i hageblogger som alle formidlet den samme historien i innlegg etter innlegg. I veldig mange tilfeller var bloggene en studie i fasadebygging. Det skulle publiseres bilder av smilende hageeiere i solskinnet, som var tatt i en hage-setting. Og akkurat som i forsøket på å ta en fordelaktig selfie, virket det for meg som at man koste seg glugg i hjel i hagen, og at hovedmålet var å vise seg og sitt fram fra sin aller beste side. 

Pulsatilla vulgaris ex. Gotland

Personlig er jeg en ganske happy fyr. I hvert fall i fem av ti tilfeller. Men mangelen på bredde og dimensjonering innenfor faget var med på å skape frustrasjon hos meg. Og det var noe jeg også måtte få utløp for ett eller annet sted. Og stedet hvor det føltes mest naturlig var på chatten blant likesinnede i Hagegal.

Jeg skjønte jo at fallhøyden var stor når jeg satte i gang med min klagesang. Men jeg håpet i det lengste på at ingen skulle gå den veien som ville arrestere meg som en "stein-i-glasshus-kaster." Men det gikk naturlig nok ikke. For til slutt kom den klare meldingen:

"Du kan jo bare starte opp din egen blogg?"

Da var det over og ut med min halvt kritiske nettroll-tilnærming. Der og da hadde jeg to valg. Jeg kunne unnskylde meg med noe fjaseri som satte meg i et utrolig dårlig lys. Eller jeg kunne prøve å praktisere det jeg predikerte. Starte opp en egen greie som var rensket for framsnakking og fregner på nesa. 

Primula involucrata

Det var ikke det at jeg skulle påta meg det hele og fulle ansvaret for å frarøve alle den hagegleden som de tydeligvis var i besittelse av. Men jeg var nødt til å gå i en annen retning enn den gemene hop. For det var en tilnærming til hagelivet som var i skyggenes dal. Hvor var folkene bak alle hagene? Hva inneholdt deres historie? Og hva var det med deres tilnærming til sin hagevirksomhet som gjorde det verdt å gi det lille ekstra for interesse?

Det startet i det små. Med mer eller mindre vellykkede kommentarer med et skrått blikk på ulike aspekter i hageverdenen. Men etter litt tid så fikk jeg den inn i det sporet som jeg ville. Møtet med menneskene ble det viktige. Da jeg tok opp telefonen for første gang, var det med en viss nervøsitet at jeg ringte rundt i landet, presenterte meg, og ba dem om å berette sin egen historie til meg. I de aller fleste tilfeller var det jo en vilt fremmed mann i andre enden av røret som de aldri hadde møtt før.

Men det viste seg å gå fint i de aller fleste tilfeller. Man ble møtt av en rekke hyggelige mennesker som hadde en spennende historie å fortelle. Først i Norge, så i Skandinavia og til slutt uten å ha geografiske grenser. På samme tid har også lesertallene steget betraktelig.

Om du spør meg hvor mye penger jeg sitter igjen med etter å ha etablert "Grønn Galskap - Gærn Grønnskap", så kan jeg svare at det til nå ikke har ført med seg ei eneste krone. Her er det ingen sponsorer som har bidratt med annonser, eller snikpromotert av meg selv. Personlig så sitter jeg igjen med et kontaktnett av entusiaster som strekker seg over store deler av kloden. Og jeg har fått innsikt i hva det er som gjør at folk brenner for hagevirksomhet i ulike former.

Når dere leser dette innlegget, er dere i ferd med å fullføre blogginnlegg nummer 100 som er skrevet i denne bloggen. Håpet er at det skal bli flere. Historiene der ute finnes det mange av. Samtidig tar jeg gjerne imot tips vedrørende entusiaster som kan skrives om. Vær heller ikke redd for å gi tilbakemeldinger på hva deres synes om bloggen.

Så får vi se hva framtida vil bringe.

Plantesalg (blogginnleggene kommer med ujevne mellomrom om sommeren)

PLANTESALG:  Det er ikke alltid at salg av planter er drevet av økonomi.

Den omvendte filosofien

- Hvorfor står du ikke utenfor et kjøpesenter eller på torget og selger ut plantene dine?

Diskusjonen gikk hardt mellom meg og min bror. Noen få dager før jeg selv skulle huse det første plantesalget sto debatten om hvor man strengt tatt burde plassere seg når man avholder et plantesalg.
- Alt handler jo om beliggenhet. Du må ut til folket med plantene dine. Og ikke gjemme deg bort på en parkeringsplass som nesten ingen vet hvor er, påpekte han før han utdypet:
- Alt handler jo til sjuende og sist om tallenes tale på bunnlinja.
Det var tydelig at butikkjobben som han hadde virket i de siste månedene hadde slått inn med full kraft. I diskusjonen ble jeg gang på gang presentert for argumenter som satte bedriftsøkonomisk tankegang først. Her handlet alt om pluss i margen og et høyest mulig antall genererte kroner i pengepungen.

Mens kasse på kasse med løkplanter og stauder ble stablet inn i en smårusten Volkswagen Caddy og gikk i skytteltrafikk i mellom drivhuset og parkeringsplassen hvor mitt første og impulsive plantesalget skulle gå av stabelen, så tenkte jeg mitt. 30 grønne fruktkasser stappet til randen med ulike godbiter og spredt ut over et par hundre kvadratmeter med parkeringsplass skulle tilbys til nysgjerrige. Selv om vinteren viste seg å være knalltøff mot mine nederlandsk-produserte løker, så var det da også en god del planter som klarte overgangen til nord. I tillegg fant man også et bredt spekter av frøproduserte stauder for enhver smak fra egen hage.

Men jeg hadde selvfølgelig en annen plan enn min bror. Faktisk en helt motsatt plan som aldri hadde blitt erklært som noe sjakktrekk i forretningsverdenen. Min taktikk for året dreide seg om å gjemme seg bort. Selge planter der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Nærmere bestemt på Høgholtet barnehages parkeringsplass, en vei-ende seks kilometer sør for Harstad.

Denne økonomiske selvmordstankegangen fikk meg til å humre. BI-studenter hadde snudd seg i graven og revet av seg håret om de hadde fått vite om min forretningsplan.

For meg handlet det nemlig ikke om at plantesalget skulle gjøre meg til millionær eller sikre sydenferien for året. Derimot var det veldig bevisst at folk som skulle handle planter fra meg måtte legge turen bort fra kjøpesenterne, og ikke bare støte borti min stand som en hyggelig overraskelse på lørdagens handlerunde. De som ville ha noe blått eller rødt til hagen, eller en fin sommerblomst til krukkene, kunne  gå utenom for min del. Gartneriene har mer enn godt nok utvalg for å mette denne formen for hageinteresse.

På min ønskeliste sto de nysgjerrige. De som ble pirret av annonsen hvor det sto at stauder var til salgs - ikke sommerblomster. De som faktisk kunne tenke seg å gjøre den ekstra innsatsen som det var å lete seg fram til rett parkeringsplass. For da ble belønningen en god handel.

Til sammen dukket det opp 30 skuelystne på "min" parkeringsplass. Men de som kom tok da også godt for seg. Derfor ble ikke plantesalget den bommerten som man kanskje skulle tro på forhånd.

Så får vi se da hva neste års salg bringer. Om det blir parkeringsplass eller kjøpesenter. Det som er sikkert er at nye diskusjoner med min bror venter i horisonten.

Utvid horisontene!

 PEN, MEN VANLIG: Karpatklokkene (Campanula Carpatica) er pene. Men de er også et symbol på en typisk staude i hagesenternes sortement som i likhet med mange andre er en gjenganger. Foto: Ivar Hjelvik

- Takk for stivbeinte holdninger

Av og til kan det være lurt å satse på sikre kort. Følge stien du alltid har fulgt i år etter år fordi dette er en oppskrift som alltid har fungert for deg. Men etter min mening er dette en dårlig oppskrift for gartnerier.

Misforstå meg rett. Jeg liker for så vidt gartnerier godt jeg. De skal ha honnør for det de driver med. Uansett hvordan man ser på det, så har de bidratt til at den alminnelige kvinne og mann i vårt ganske land har sørget for å få et utvalg å velge i mellom som er greit nok. At jeg ikke liker at det i stadig større grad blir mer og mer kjøpesentervirksomhet og mindre og mindre gartneri får stå sin prøve. Når det også er slik at det på nåværende tidspunkt er viktigere å kunne betjene kassaapparatet enn å oppdatere seg på sin flora, får det også være en kamel som svelges fra min side. 

Det som derimot ikke er greit er etter min mening at gartneriene ikke er villige til å gjøre endringer i inntaket av planter til sine rader og kolonner. For markedet av nye planter er i stadig utvikling. Et stadig bredere utvalg av hardføre planter er under utvikling fra store engrosleverandører fra både innland og utland.

Likevel holder gartneriene seg til den samme gamle resepten som skaffer dem den samme menigheten år ut og år inn. Er det ikke tid for dumpingsalg på høsten, er det lite jeg gidder å redde fra deres hyller. Når jeg vandrer hyllelangs på tredje-fjerde året sitter jeg med en følelse av at jeg har sett det meste før.  Sortementet er rett  ut fargeløst. 

Hva med å prøve seg på noe nytt? Hva med å gjøre et dypdykk i sortementene? For de mange ulike og hardføre trærne, buskene og staudene finnes der ute. 

Da blir man fargerik og nyskapende i stedet for traust og blodfattig.

På en måte er jeg takknemlig. Nettopp dette førte til at jeg var på søken etter noe nytt. Da dumpet jeg over gleden ved å så selv. Og hvordan man på rimeligvis kan få fram hundrevis av sorter fra alle verdenshjørner om man har litt tålmodighet.

Jeg sier som min amerikanske venn, Neil Young:

"It's better to burn out, than to fade away"

Ivar

Den nordnorske høstforbannelsen

Ajajajajajajajaj!

Jeg hadde funnet gull i enden av regnbuen. Etter lange tiders endeløst søk etter en sjelden skogsplante fra Japan med det meget flotte navnet Kirengeshoma Palmata.

Etter å ha googlet meg i gjennom halve verden har jeg endelig funnet en plante som jeg har vært på jakt etter i lange tider. Kierengshoma Palmata var endelig i handlekurven til nettgartneriet. Endelig skulle jeg sikre meg planten soom jeg hadde finkjemmet verdensveven etter i lange tider.

For sikkerhets skyld tenkte jeg at planten måtte kvalitetssikres. Skulle jeg ha den, skulle den ut på en lang reise fra en annen kant av verden til det kalde nord.

Heldigvis var det liv på den nasjonale chatten til forumet Hagegal. Staudeekspertene var til stede. Jeg satset på en rask avklaring, og fikk det også.

"Den planten er det ikke noen vits i å kjøpe. Den kommer aldri i blomst her oppe i nord."

Kommentaren slo inn som en alvorlig kalddusj. Her hadde jeg brukt massevis av tid på å spore opp denne lekre sjeldenheten. Så har den altså ikke levevilkår gode nok her oppe i Harstad?

I ettertid har opplevelsen derimot lært meg at man bør velge sine godbiter med omhu. Selv om det faktisk bør være slik at hagesentre og gartnerier selger planter som knapt rekker å blomstre før Kong Vinter setter punktum for sesongen. Katta i sekken kan man dessverre risikere å kjøpe hos lokale utsalgssteder. For vårt skille mellom sommer og vinter er uhorvelig kort.

Blant høstplanter som jeg - i tillegg til min venn kierigshoma palmata - mener er et lite bomkjøp i Harstad (H6) er:

*Anemone Hupehensis.(høstanemone)
* Chelone Glabra (duehode)
* Anemonopsis Macrophylla - (så synd, så synd!)
* Kniphofia - (rakettplante)
* Aster - enkelte typer
* Colchicum - enkelte typer

Kom gjerne med flere utfyllende kommentarer vedrørende planter man bør være forsiktige med i den nordlige delen av landet vårt fordi de knapt rekker å blomstre.

Ivar

Dette falt i dårlig jord, Plantasjen!

 

Til høyre ligger min gamle venn på 50 liter og slapper av. Erstatteren på 40 liter  ligger ved dens side. Hver tiende nye jordsekk representerer i praksis åtte gamle.


I sommer fikk Norges største gartnerikjede meg til å se rødt.

Det er ikke det at jeg slenger ut av meg alt av edder og galle fordi de aller største alltid har en haug av fiender som vil dem til livs og glefser mot dem uansett hva de finner på. En slik agenda har jeg overhodet ikke.


For Norges største gartnerikjede har en rekke tilbud på ting jeg strengt talt ikke har videre peiling på. De selger en rekke hagemøbler, de selger pynt og fjas relativt rimelig og bruker sitt brede leverandørnett til å servere medlemmene av deres kundeklubb priser som sikkert er billige. Da jeg hadde bursdag så fikk jeg en fin bukett roser overrakt av deres servicevennlige betjening. Gratis. I tillegg har familien funnet ut at det er enkelt og greit å plukke med seg en ti kilos sekk med kattemat annenhver måned til våre to kresne og mjauende firbeinte.


Og det  ser ikke ut som om kattene våre har foreløpige flytteplaner.


Men det Plantasjen har og selger i hopetall av er enheter av hagejord. For oss som har et ørlite snev av ambisjoner for å forandre sitt eget uteområde fra villniss til hage, er det ofte en nødvendighet å kjøpe en hel haug med jordsekker. Personlig bruker jeg langt mer penger på jord, potter og andre produksjonsmidler enn på planter av ulike slag.

Derfor var jeg først happy med at konglomeratets trauste 50 liters sekker med hagejord fikk sin erstatter. En lengre og slankere variant med en renere og mer innbydende stil enn sin forgjenger. Den strømlinjeformede hadde kun ett lite problem. Den rommet bare 40 liter.

For de som kjøper to-tre eller seks-sju sekker er dette ingen krise. Men for meg som er nødt til å kjøpe ti og tjue i slengen stort sett hver eneste uke i sesongen, merkes endringen brennkvikt på totalregnskapet. 

Samme pris som før. Ikke et ord om forandring. Et dårligere produkt som fordekkes av en designendring. Signalet er en gigant som skal ha maksimal inntjening på deres produkt.

At jeg som forbruker er misfornøyd hersker det ingen tvil om. Nå tviholder jeg på håpet om at framtida ikke innebefatter 20 liters fingerbøl av noen jordsekker.

For da går jeg konk!

Ivar