Man blir betatt av blåveisen...og et forord

VAKKER: Hepatica nobilis er vakker som blikkfangsstaude med sin intense blåfarge. Foto: Magnar Aspaker

    ...men tankene mine får du alltid

- Skriver du for en blogg, og ikke en avis? Da vil jeg trekke intervjuet!

Det var den noget merkelige situasjonen som oppsto etter at en hyggelig hageprat på en snau time begynte å nærme seg slutten i kveldstimene tidligere denne uka. Der og da aksepterte jeg naturlig nok ønsket om å ikke bidra til min blogg. Det sto naturlig nok ikke om død og liv for min del.

I ettertid har jeg likevel et ønske om to ting. Det ene er å klargjøre hva som er grunnen til at jeg faktisk skriver denne bloggen i opp til flere ukentlige innlegg. Det andre er å dele det jeg har av kunnskap som kom ut av samtalen fra tidligere i uka, uten å tilkjennegi hvem det faktisk var jeg snakket med.

Bloggere flest - og da spesielt disse rosabloggerne - er eksempelvis ute etter reklame på sine sider for å få inntekter gjennom sin virksomhet. Jeg har det helt motsatt. Jeg ønsker ikke et rødt øre for tida som legges ned i bloggingens tjeneste. Slikt vil være med på å skade objektiviteten i mitt yrke som journalist. Og det skal vi ikke ha noe av.

Likevel legger jeg ned en god del tid som kunne ha blitt brukt til dorming foran tv-en, til å kjøsse på kjerringa eller til å plante millioner av løk og frø. Men jeg skriver altså blogg. Dette gjør jeg ikke for at norske hagegale skal kunne telle mine fregner etter en dag ute i sola med hagearbeid. 

Derimot ønsker å vise fram bredden av hva som er mulig å få til i det ganske land. Jeg ønsker å presentere personene som nedlegger en stor jobb for å holde hagene sine i hevd. Og jeg ønsker å finne fram til hva som utgjør drivkraften for den enkeltes hagegjerning.

Jeg har overhodet ingen uærlige hensikter. Men jeg forbeholder meg samtidig retten til å stille spørsmål som er med på å belyse sannheten.

Hepatica - vårens vakreste eventyr 

 

Etter manges mening er hepatica - eller blåveis, på godt norsk - vårens store blikkfangsstaude. Den blomstrer fra april til juni. Planten finnes i mange ulike underarter, som hepatica japonica, hepatica henryii, hepatica asiatica, hepatica acuta eller hepatica acutiloba. De blåveisene som likevel er desidert mest utbredt vårt langstrakte land er hepatica nobilis (nordisk blåveis) og hepatica transilvanica (ungarsk blåveis).

Kjennetegnene til de to mest kjente blåveisartene i Norge er forskjellige. Hepatica nobilis er den som er minst av vekst. Samtidig har den sin styrke i en veldig sterk fargeintensitet som gjør blomstringen veldig flott. En sterk side ved Hepatica transilvanica er at den er en del større og kraftigere i veksten enn sin nordiske slektning. Fargen på blomsten er derimot svakere hos transilvanica. Av kjennere kan krysninger mellom disse to artene arve det beste fra begge. Det betyr også at disse krysningene er meget ettertraktede, og kan være priset relativt astronomisk.

I motsetning til hva det norske navnet antyder, trenger ikke blåveisen å være blå. Hepatica finnes i ulike fargevarianter som hvit, rød, lilla eller flerfarget. Den kan også være varianter som har fått egne navn grunnet endring i bladverk eller i fargen på støvbærerne. 

Det som er ekstra hyggelig med hepaticaene er at de kan bli svært gamle. Det er registrert eksemplarer som har blitt 200 år. Samtidig er det også slik at frøene til plantene bør være ferske for å få den nødvendige spiringen. I tillegg er plantene trege å fostre opp. Det går fire år før man kan forvente å se planter blomstre fra frø. Derfor styrer mange gartnerier unna denne planten. Likevel finnes det en håndfull norske gartnerier hvor det er mulig å få tak i flere ulike varianter. 

Jorda hepaticaene står i bør være kalkrik. Planten er kalkelskende og er veldig glad i lauvkompost. Du kan også forandre pH-en i jorda di ved å kalke jorda di for hånd. Poenget er uansett at posene med hagejord som kjøpes i kagesentrene i utgangspunktet holder en for sur pH til at dette er optimalt for plantearten.

To tyske gartnere skiller seg ut på området hepatica. Det er Jürgen Peters som har tilhold nord i landet. Andreas Haendel er gartner nummer to. Han hører til i nærheten av Berlin. Begge tilbyr et stort antall variasjoner, som du riktignok må finne deg i å betale godt for. Når det er sagt har du en solid sjanse til å finne noe helt spesielt hos disse to som du ikke finner andre steder. Arrangeres det såkalte importer kan man komme fra en slik greie uten å bli fullstendig flådd.

Dette er kunnskap jeg sitter igjen med etter den hyggelige praten tidligere i uka. 

Enjoy!

Ivar

Denne stauden har aldri skuffet meg

Campanula Persicifola på sitt flotteste. Få planter slår disse på sensommeren.

Klokker som rocker!

25. mai 2007. Jeg hadde nettopp fått lønning, og likte hva jeg hørte når jeg ringte telefonbanken. Ny leilighet var kjøpt inn et halvår i forveien. Nå var det på tide å gjøre noe med det drøyt halve målet med hage som ingen hadde rørt de siste 15 årene.

Selv om jeg hadde drevet svigerfar til vanvidd med å - mer eller mindre med tillatelse - gjøre hans skogstomt om til hageareal, måtte jeg innrømme at det var godt å nå bygge opp noe som var ens eget. Og jeg var inspirert til å gå løs på oppgaven.

Som sagt var det ikke kjedelig å høre dama i telefonbanken lese opp saldoen på lønnskontoen. Kjedelig var det heller ikke at gartneriet hadde høysesong for grenen i planteverden som jeg likte aller best.

De hadde nemlig fått inn en haug av staudevarianter. Her var det bare å gå amok. Jeg kjøpte inn krypere, klatrere, lange og korte i relativt store antall. Jeg var i plantehimmelen.

På vei til kassen med et lass av ulike lekre stauder i handlevogna, ble jeg plutselig oppmerksom på en staude som så interessant ut. På bildet vistes en staude som så ut som ei forvokst blåklokke. Virkelig forvokst. På etiketten kunne Fagerklokke (campanula percisifolia) leses. Av en eller annen grunn var disse plantene også til salgs for billigste pris. Derfor ble seks stykker med meg hjem denne strålende maidagen.


De seks fikk gode levevilkår i sitt helt eget bed. Likevel lot blomstringen vente på seg. Men jeg var overhodet ikke forberedt på kaskadene av blomster som viste seg på sensommeren. Dette året var det disse blomstene som fullstendig stjal showet i egen hage.

Da vi oppgraderte bostedet ett lite hakk et par år senere var jeg aldri i tvil om at de langstilkede campanulaene skulle bli med på flyttelasset. De fikk et nytt og større bed for seg selv og fikk selskap av flere da seks ble til 15.

Nå har jeg satt inn et nytt gir i hagesatsingen. De langstilkede har fått hard konkurranse av ulike stauder fra alle verdenshjørner. Likevel er fagerklokkene fortsatt blant mine klare favoritter. Siden de startet å blomstre i begynnelsen av august, har de holdt koken med sine store blomster helt til snøen kom. Da var disse staudene de siste som kastet inn håndkleet mot Kong Vinter.

Er det en plante som jeg anbefaler til ferske hageentusiaster som til erfarne travere, så er det denne blomsten. På fem år har den aldri sviktet meg. Den er lett å få til, sprer seg moderat, og leverer spektakulær blomstring hvert eneste år.

Løp og kjøp!

Ivar