Botanisk magisk

STORSLAGENT: Det sitter langt inne for en harstadværing å innse at Tromsø har en arktisk botanisk hage som er unik i global sammenheng. Opplevelsen denne sommeren var storslagen. På skuldrene mine sitter min for dagen tålmodige sønn, Ulrik. Foto: privat

I botanisk ekstase

Det sitter langt inne for en harstadværing å åpenlyst og hemningsløst skryte over hva Tromsø har å by på. Men har man vært i byens botaniske hage, så har man jammen ikke noe valg.

Saxifraga longifolia

For det er jo mange som tidligere har framsnakket denne arktiske botaniske hagen i byen fire timer nord for oss i Harstad. Selv om man ved flere anledninger har vært i Nordens Paris, så har det altså aldri helt passet å dra innom denne turistattraksjonen som mange søker til for rekreasjon og botanisk interesse. De aller fleste hageentusiaster har trukket fram som en fantastisk opplevelse gjennom hele sesongen. Selv hadde jeg til gode å oppleve hagen annet enn gjennom internettet. Men jeg måtte likevel stille meg det store nøkkelspørsmålet.

Hadde tromsøværingene overvurdert sin egen turistattraksjon?

Sunn skepsis

Inula rhizopetala

Men i år skulle denne mye positivt omtalte arktiske botaniske hagen endelig tas nøyere i ettersyn.

Etter at noen kjøpesenter hadde blitt trålet i gjennom og noen timer hadde blitt slått i hjel hos byens sildespisende seler og steinbiter, så var det endelig på høy tid å rulle bortover til hagen som ligger i Breivika. Endelig var det tid for å bruke kvalitetstid i denne hagen som alle har snakket om. For oss som har et nært forhold til stauder, lå dette besøket an til å bli weekendturens høydepunkt på sensommeren. Men likevel hadde jeg på en måte litt vanskelig for å tro at opplevelsen faktisk skulle være så storslagen som alle liksom skulle ha det til. Folk rundt meg med bare en liten dråpe interesse for flora var jo helt overgitte over at dette stedet et par-tre solide steinkast utenfor bykjernen.Til og med det norske og det svenske kongeparet var fulle av beundring over hva man faktisk hadde klart å få til her. En god dose sunn skepsis lå likevel i bunnen av meg da vi forlot hotellet og satte kursen for hagen. Jeg hadde da sett en del hager før. Hvor enestående kunne nå egentlig denne botaniske hagen være?

Julaften

Utsnitt fra Tromsøs botaniske hage.

Minutter senere hadde vi satt bilen fra oss på parkeringsplassen utenfor byens vitensenter. En
overivrig student som flakket rundt i området selv om vi skrev 1. august og var langt unna semesterstart, pekte mot en sti som tok oss i gjennom en løvskog som tydeligvis skulle ta slutt en gang. For der skogens sluttet, skulle visst hagen begynne. Med eldstemann på ryggen og lillesøster trillende i barnevogn like bak, var jeg klar over at dette besøkets lengde fort kunne være avhengig av tålmodigheten til mine gjeldsarvinger. Men ikke før hadde jeg tenkt tanken var det plutselig slutt på skog. Plutselig var det åpen slette. Her var skogen erstattet av samlinger av et tusentalls stauder så langt øyet kunne rekke.

Potentilla clusiana

Var det virkelig sånn å forstå at en harstadværing måtte dra til Tromsø for å komme til himmelriket på jord?

Her dukket plantene opp på rekke og rad. Orkideer, utallige typer geranium og iris, rhododendron og potentilla. Og så mye, mye mer. For særinger som meg - som gjerne kunne gå så langt at man på kveldstid kunne hente fram ei bok for å studere bilder av stauder og å pugge deres latinske navn - var det utvilsomt julaften i august.

En planteverdenen i miniatyr 

Delphineum confusum

Jeg begynte å stresse. For dette måtte oppleves og det i fulle drag. Jeg rev til meg min kones speilreflekskamera og skjønte at det ikke fantes tid for spasering og studering med stoisk ro. Jeg begynte å løpe rundt som en gærning mellom bedene med planter fra Nord-Amerika, Sør-Amerika og Himalaya. Samtidig raste latinske navn i gjennom hodet mitt. Foran meg bugnet det over av sensommer-stauder som blomstret i sin prakt. Noen dro jeg kjensel på. De fleste var likevel sjeldenheter som åpenbarte seg for første gang. De var fordelt i 20 bed, og var representert fra seks kontinenter. Her fant du det aller meste. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Valget falt på å småløpe fram og tilbake mellom staudebedene som en hodeløs høne. Kameraet knipset på høytrykk for å febrilsk avbilde mest mulig av herligheten. Og jeg er ganske sikker på at jeg kunne ha småløpt en 10.000-meter mellom bedene. For folk flest minnet jeg sikkert mest om en siklende rabies-hund uten spesielt god dressur.Men det ga jeg egentlig blanke blaffen i. For her hadde altså Tromsøs botaniske ildsjeler klart å samle stauder fra verdens tak og klart å få dem til å trives på 69,39 grader nord. Resultatet var en botanisk hage som er helt unik i verdenssammenheng.

Jeg hadde for lengst innsett at byrivaliserngen måtte stues bort i denne sammenhengen. Folk som jeg hadde snakket med hadde rett hele tida. Superlativene var treffende så det holdt. Og forhåndsskepsisen var totalt ubegrunnet. Timen som ble nedlagt i den botaniske hagen var i relativ ro og mak, og ble en fantastisk opplevelse. Og en ting er sikkert. Dette var livets første besøk i byens arktiske botaniske hage. Men det skal jammen ikke bli det siste.