fredag 16. desember 2016

Quadrouple session - Topp 10 i egen hage - år fire

Best of 2016 - Golden 4th Edition

11.PLASSEN: Fritillaria pallidiflora - eller blekekrone - sto finere enn noen gang i hagen
 denne sommeren. Den går inn som nummer 11. på årets Ti på topp-liste. 

Under årets hagesesong var det mange både nyanskaffede og veletablerte planter som viste seg fra sin beste side. Og mest av alt skinte en valmuesøster.

Hagesesongen i 2016 har hatt mye å by på. Med en sommer på det helt jevne - uten spesielt store doser med tropevarme - ble det likevel en sommer som plantene trivdes godt med. Samtidig ble det fulgt opp med en fantastisk flott høst fra værgudene. Derfor ble dette faktisk en meget fordelaktig sesong hvor mye fikk muligheten til å stå i sitt flotteste flor. Samtidig ble dette også tilbakekomsten for mitt eget hagemarked etter et par års pause. Jeg var usikker på hvordan det ville bli å ha dette i egen hage, men det var ikke nødvendig. Helga ble årets høydepunkt for meg. Møtet med lokale mennesker som var interessert og nysgjerrige på stauder, resulterte i en helt fylt til randen med hyggelig hageprat. Mitt håp er jo også at man kan være med på å bevisstgjøre folk flest på at det finnes et mer enn fullgodt alternativ til å dra innom gartneriet for å raske med seg noen brett med sommerblomster.

Så til de ti som etter egen mening sto fram aller mest fordelaktig i 2016-sesongen. Det dreier seg om en god blanding av arter som gjorde seg gjeldende i forskjellige deler av sesongen.

Trollius laxus albiflorus

10. Trollius laxus ssp. albiflorus

Trollius - eller ballblom på godt norsk - er en relativt stor blomsterfamilie som består av et tredvetalls ulike arter. Best kjent er nok viltvoksende Trollius europeus (gul) og Trollius asiaticus (oransje), som er høyere planter som blant annet er velegnet til snittblomster. Men familien består også av noen lavere planter, som til tross for sin størrelse har store og attraktive blomster. Blant dem finner man Trollius laxus albiflorus, som vokser sørvest i Canada og i nordvestre deler av USA. Når tuen av de flotte hvite blomstene på 10 centimeter høye stilker dukker opp ganske tidlig i sesongen, er det noe som er noe å stoppe opp ved. Virkelig en verdsatt plante i hagen.




Aconitum arcuatum

9. Aconitum arcuatum

Stormhattene er egentlig en undervurdert plante i hagesammenheng. Her dreier det seg tross alt om planter som kan være med på å prege senhøsten på en veldig fin måte. De har en stor fordel i at deres stengler er sterke og solide, og tåler også en god porsjon med høststorm - i motsetning til eksempelvis riddersporer. Og det er på høsten disse staudene spiller seg ut. For min del er det denne stormhatten . Aconitum arcuatum som virkelig tok meg med storm denne høsten. Stauden - som kan bli rundt 70 centimeter høy - hadde en blåfarge ved seg som var helt i egen klasse. Veldig fin - og nok et bevis på at stormhatt er noe langt mer enn en giftig plante som man må passe seg for.




Hepatica nobilis rosea

8. Hepatica nobilis rosea

Det har jo alltid gått en myte her oppe i nord om at det er vanskelig å få blåveisene til å gro og komme igjen år etter år. Men det viste seg jo etter hvert til å være noe som må regnes for å være meget overdrevet. For man skal nemlig ikke ha alt for store problemer med å huse disse vårstaudene langt oppover i Nord-Norge så lenge man har god skogsjord tilgjengelig. Personlig har jeg også sansen for "ulogiske" blomster som rosa blåveis, gul hvitveis og lignende. Likevel er det noe helt spesielt med blåveisene og deres måte å vise seg fram på. Når de kommer på vårparten - så tidlig at det ikke er så mange andre planter om har rukket å begynne og røre på seg - er det også noe som oppleves som helt spesielt etter sju vintermåneder oppe i Harstad. Et rett ut slående syn. Anbefales hardt!




7. Edraianthus serpyllifolius

Edraianthus serphyllifolius
Det tok litt tid før jeg ble helt klar over denne lille plantefamilien her. Jeg trodde først at de aller fleste klokkeblomstene som kunne fås til her oppe stort sett kom fra Campanula-slekta (blåklokker). Men slik var det ikke. Denne Edraianthus-familien har faktisk ganske mange ulike arter som i all hovedsak har sitt tilholdssted i høylandet på Balkan som er tilhørende det tidligere Jugoslavia. Dette er en liten plante som har veldig store klokker i forhold til hvor små plantene er. De trives i meget mager jord, og finner seg meget godt til rette i bergsprekker og lignende. Dette er en meget vakker plante som etter min mening er blant de aller flotteste når den kommer fram med sine vakre klokker i juni måned.


6. Haquentia epipactis "Thor"

Haquentia epipactis "Thor"
Det er mange innganger på hvorfor man liker en plante, om jeg skal snakke helt og holdent fra egen lever. Planten kan være et flott syn i form av at den har attraktive blomster. Men et annet aspekt som i mitt tilfelle gjør sitt til at en plante blir om mulig enda mer fascinerende er når planter faktisk er så spesielle at man undrer seg over hvordan det nesten går an. Og i denne kategorien kan man ganske trygt plassere Haquentia epipactis. Det spesielle med denne planten er at den er en av ytterst få i planteriket med grønne kronblader, Planten er ganske sjelden i seg selv, men finnes i en enda mer sjelden såkalt variegert hybrid som har fått navnet "Thor". Den ble ervervet foran 2016-sesongen, og ser ut til å trives godt i hagen. En skikkelig morsom plante å ta i øyesyn.


5. Primula polyanthus "Francisca"

Primula polyanthus "Francisca"
Nok en plante i samme gate som den overnevnte. Og hva primula angår var det ei tid hvor jeg aldri hadde trodd at det skulle komme en eneste primula inn på disse årlige listene. Heldigvis har jeg fått øynene opp for at det er mye snertne saker å finne blant de mange ulike typene av primula. Og blant de aller mest stilige dukker altså denne saken opp. Primulahybriden "Francisca" er på mange måter helt spesiell med sine limegrønne blomster med gult senter. Sånn sett er denne primulahybriden  spesiell innenfor den gigantiske plantefamilien.Planten danner en tue, og blir nok rundt 10 centimeter høy. Er også veldig blomsterrik. Samtidig er den lett å få til og blomstrer lenge. Absolutt en sak å anbefale.


4. Lobelia sessilifolia

Lobelia sessilifolia
Lobelia var for meg en planteslekt som er synonymt med noe som jeg slett ikke står for i hagesammenheng. For meg var dette en planteslekt som i utgangspunktet var en gjeng med kortlivede sommerblomster. Og de skulle jeg ikke ha inn i hagen. Det trodde jeg i hvert fall. Men da Trond Steen presenterte denne Lobeliaen i sitt sortiment, ble nysgjerrigheten for stor. Denne planten var helt ny for meg. Og helt atypisk fra sommerblomstrene i samme familie. Denne lobeliaen var høyreist og kan etter sigende bli 70 centimeter høy. På mange måter minnet denne blomsten om en orkidé da den blomstret hos meg på sensommeren. Overraskelsen over hvor flott denne planten var blåste meg av banen. Får du tak i denne stauden her så er mitt råd helt klart å slå til. For meg ble denne karen ett av årets store høydepunkter.

3. Pulsatilla vulgaris "Perlen Glocke"

Pulsatilla vulgaris "Perlen Glocke

Det er selvfølgelig mange planter som ikke har fått sin fortjente heder ved å ikke bli nevnt på de årlige topplistene. Men en familie som absolutt skulle ha vært nevnt tidligere er representanter fra Pulsatilla-familien - eller kubjellene - som de også kalles på språket vårt. De hårete blomsterstilkene som kommer fram på vårparten gjør at planten ser så beskyttet ut at man kunne ha mistenkt at den kunne ha overlevd det aller meste. Likevel er planten som kommer fram tidlig på vårparten noe som virkelig er skapt for å imponere. De store kubjellene er uten tvil noe av det tøffeste som finnes i min hage. I år ble jeg spesielt fascinert av hybriden "Perlen Glocke". Mens originalen er lilla, har "Perlen Glocke" sine flotte rosa klokker. For meg var det disse som poserte ekstra i hagen denne sommeren.

2. Primula rusbyi

Primula rusbyi
Nok en primula er inne på listene. Og denne amerikaneren overrasket meg såpass kraftig da den kom på våren at den gjorde et sterkt inntrykk. Nyervervelsen i hagen var tidlig ute med å vise seg fram. Med sine kraftige røde blomster var det denne planten som tok mesteparten av min oppmerksomhet i slutten av mai. Fargen på blomstrene var utrolig. På alle turene ut i hagen måtte jeg bare snike meg innom for å få med meg denne fantastiske stauden på 15-20 centimeter. Det beste av alt er at den er fullt hardfør, og kommer igjen neste år. Det ser jeg stort fram til. For på vårparten var den denne stauden som var kongen i hagen.

1. Meconopsis integrifolia

Meconopsis integrifolia

Så til årets kraftfulle vinner i min hage. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til da jeg bestilte Meconopsis integrifolia. Og da plantene endelig kom i hus, var det jammen ikke noen pusling av en plante, nei tvert imot. Meconopsis integrifolia var kanskje den mest kraftige valmuesøsteren som jeg hadde sett. og da knoppen bristet var jeg solgt. For den utrolige størrelsen på blomsten kombinert med den fantastiske gulfargen gjorde sitt til at det var ei sol i hagen denne sommeren. Et utrolig blikkfang. Det som selvfølgelig er synd med denne planten er at den er såkalt monocarp (dør etter blomstring). Likevel er en ting sikkert. Denne fantastiske gule valmuesøstera skal skinne i hagen min også neste år. For spør dere meg så er denne stauden et "must" for alle hageeiere.