mandag 22. desember 2014

TOPP 10 i egen hage - volume 2


UTENFOR: Denne sempervivum-hybriden havnet like utenfor Topp 10-lista i år.
Foto: Ivar Hjelvik

Topp 10 i egen hage for 2014

Jeg skal overhodet ikke syte over det fantastiske været vi opplevde i 2014. Men hva staudeblomstringen angikk var det viktig å ikke blunke på feil sted.

Mange stauder har den mentaliteten at de skal forte seg å gjennomføre blomstringen så snart snø og kulde slipper taket. Men da den nordnorske forsommeren - uvanlig nok - kom med rekordvarme og en langvarig godværsperiode, fungerte det som en turbo på blomstringen. For en god del tidlige arter var den nærmest over før den hadde begynt. Derfor ble faktisk ikke årets sesong så god i min hage til tross for upåklagelig sommervær. For mellomrommet mellom vår- og høstblomstrende stauder ble veldig langt.

Men likevel er det ikke noe som jeg skal vektlegge tungt i denne sammenhengen. For det har vært nok av hagegleder å oppleve til tross for gjennomgående godt og varmt vær. Og tradisjonen tro kar jeg blitt overrasket av flott blomstring fra en rekke nye stauder som jeg ikke har sett så mye til tidligere. Flere av disse har lurt seg inn på årets Topp 10-liste. For meg har det vært overraskende å se at planter, som tidligere ikke har vært i nærheten av å bli vurdert inne på ei slik liste nå har blitt inkludert.

Så skal det da også sies at planter som eksempelvis Oxalis enneaphylla og Fritillaria camschatscensis alltid vil kjempe i toppen av mine lister. Men i år har jeg rett og slett puffet dem ut for å få litt gjennomtrekk på lista.

Meconopsis quintuplinervia

10.  Meconopsis quintuplinervia

Dette er en plante som ikke bare er vakker selv. Meconopsis quintuplinervia - som har sin opprinnelse i det kinesiske høylandet - har også en rekke søstre som absolutt er verdt å anskaffe seg i sin hage. Denne planten skiller seg likevel litt ut i fra resten ved at den kun har en blomst per stengel. Den har også bøyd stengel med en hengende blomst. Denne valmuesøsteren ble en fin sak i hagen denne sommeren. Det som er ekstra flott med denne er at den er flink til å selvså seg. Har du fått en av denne valmuesøstera, til å trives i din hage, er også sjansen god for at du etter hvert kan fram flere.


9. Anemone trullifolia var. linearis

Anemone trullifolia var. linearis
Nok en kineser fra høylandet skal inn på årets liste. Det dreier seg om Anemone trullifolia var. linearis. Etter hvert er dette en staude som har blitt litt mer vanlig i norske hager etter at den ble oppdaget av en ekspedisjon tilbake i 1998. Den er ikke kravstor, og kommer med sine relativt store, gule blomster i juni. Selv om den liker god jord, kan også denne selvså seg og etter hvert forøke seg litt. Selv om den liker god og fuktig jord, er dette en tøffing som tåler ulike forhold om den må. Absolutt en plante å anbefale om man får tak i denne. Anslår blomsten til å være 15-20 centimeter i min hage. 

8. Campanula betulifolia

Campanula betulifolia
Dette må jeg si er en ganske pussig plante på mange måter. Det første poengteres i engelskmennenes kallenavn på denne planten. De kaller denne formen "birch-leaved Campanula" (klokker med bjørkeblader), Og det er faktisk akkurat slik bladverket ser ut. For det andre er denne arten også litt merkelig med at blomstene kommer opp litt under bladverket og strekker seg ofte ut på sidene. Denne saken her - som opprinnelig kommer fra Kaukasus - har aldri gjort noe stort inntrykk på meg. Men når kaskadene av klokker dukket opp på seinsommeren, klarte den av en eller annen grunn å gjøre et solid inntrykk på meg. En plante som etter hvert gror innunder huden din. Trives i mager jord, men finner seg strengt tatt til rette i mange typer jordsmonn. Min plante står i vanlig hagejord.

Lilium leichtinii

7. Lilium leichtinii

Jeg hadde lenge ønsket meg denne liljearten, og i år fikk jeg tak i den. Likevel ble overraskelsen stor da den viste seg fram på høstparten. At liljene skulle være godt over en meter høye var ikke jeg forberedt på. Heller ikke at disse plantene omtrent skulle fylle stengelen med 15-20 av disse sjokkgule liljene med rødbrune prikker. Denne japanske liljen fra Honshu-regionen var meget delaktig i å - sammen med andre liljer - virkelig redde høsten etter at mange andre stauder hadde blomstret seg ferdig lenge før kalenderen sa september. Jeg gleder meg stort til gjensynet med disse når de forhåpentlig er tilbake igjen om ni-ti måneder. 



6.  Penstemon fruticosus scouleri albus

Penstemon fruticosus scouleri albus
Penstemon-familien er en planteslekt utenom det vanlige. Ikke alle er like lett å få til i norsk klima, mens andre kan være veldig glad i å forøke seg over store områder. Det er for så vidt også tilfellet for Penstemon fruticosus scouleri albus også. Men min erfaring er at dette er den typen av Penstemon som har mest kvalitet per centimeter. For denne relativt lave arten fra planteslekten er feiende flott når den faktisk slår til i juni-juli. Når de busk-aktige grenene blir fylt av blomster på rekke og rad, er det lite som kan konkurrere med denne spesielle saken. 

5.  Calceolaria falclandica

Calceolaria falclandica
Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er en stor tilhenger av de staudene som har opprinnelse i Sør-Amerika, men som altså likevel kan trives på 69 grader nord her i Medkila sør om Harstad. Slik som man tenker seg Sør-Amerika så skal det i min hjerne ikke være mulig å få til søramerikanske planter her. Men det gjør det i aller høyeste grad. Når situasjonen er slik at dette dreier seg om en egentlig ganske så merkelig sak, så er det jo også slik at man er ekstra på tuppa etter denne stauden. For Calceolaria falclandica - eller tøffelblomst - skiller seg ut  med sine ovale "baller" av noen blomster som strekker seg 5-10 centimeter over bakkenivå. Blant et tresifret antall stauder er denne noe av det morsomste som kommer igjen år etter år. 

4. Cypripedium corrugatum

Cypripedium corrugatum
Dette er egentlig en plante som jeg har det berømte elsk-hat-forholdet til i samlingen min av stauder. Cypripedium er nemlig noe av det mer kostbare man kan gjøre et forsøk på å oppdra innenfor egen hageflekk. Skal du prøve på en relativt gjennomsnittlig individ av arten så må man fort ut med 300 kroner pluss pluss for et individ. Så er det da også slik at man har kjøpt noen kostbare  individer fra utlandet med plantesertifikat som slett ikke har villet komme opp hos meg. Jeg var på randen til å gi opp da jeg prøvde meg på noen individer av Cypripedium corrugatum. For første gang fikk jeg da også se blomstene til de relativt småvokste orkideene. Fantastisk er et ikke dekkende ord for hvordan denne planten tar seg ut i blomstringsperioden. Og her skal det finnes mange varianter som er mer enn spektakulært. For dette er en plante som - når den endelig kommer fram - er verdt det aller meste.


3. Solanum etuberosum

Solanum etuberosum
Dette er nok en søramerikaner som har sneket seg inn på listene hos meg. Og kanskje en av de største overraskelsene på meg. For jeg må ærlig innrømme at jeg aldri i livet hadde trodd på at en plante som tilhører tomatplantefamilien skulle være i nærheten av å nærme seg denne lista. Men det var før jeg gikk til anskaffelse av denne saken. Solanum etuberosum har et spennende bladverk, men har likevel sin store styrke gjennom blomstringen. De blå blomstene med gult sentrum er noe av det mest spennende jeg har sett på lange tider. Da de blomstret hos meg på høstparten var den såpass spesiell at den trygt kan kalles årets nykommer i mine rekker.

2. Paris polyphylla

Paris polyphylla
De beste overraskelsene som man får er ofte de som man ikke forventer i det hele tatt. Som da det plutselig dukket opp en plante som egentlig bare ble med på kjøpet sammen med en langt større gjeng andre, men som plutselig ender med å stjele hele showet i hagen. En slik opplevelse fikk jeg til gangs da jeg gikk hen og anskaffet meg en plante av Paris polyphylla. Jeg hadde selvfølgelig ingen som helst forventninger til denne tibetaneren. Derfor var jeg ikke forberedt på hva denne saken skulle komme med. Inntrykket den ga meg var spektakulært så det holdt. 

1. Arisaema elephas

Arisaema elephas
I år har ikke årets favorittstaude vunnet denne uhøytidelige kåringen fordi den nødvendigvis er hagens peneste plante. For her handler det mer om å være den tøffeste planten i hagen. Dette dreier seg om Arisaema elephas. Fortsatt husket jeg godt at jeg kom over denne tibetanske høyfjellsplanten på en importliste fra en kinesisk planteskole. Jeg bestemte meg for å gå til innkjøp av fem stykker. Det har jeg aldri angret på senere. For når denne saken kommer fram i juni, står den fram som den mest majestetiske planten i hagen. Arisaema elephas representerer noe man slett ikke skulle tro at skulle trives i Norge. Men det gjør den i aller høyeste grad. Selv om den dukker opp 10-12 centimeter over bakken, har planten ingen problemer med å gjøre seg bemerket. Og den er fullstendig hardfør siden den vokser naturlig i 3500 meters høyde. Min store favoritt i 2014.